 |
| I begynnelsen... |
 |
 |
| Ferdig med første fase (bakgrunnen) |
Nå gleder jeg meg til fortsettelsen! (Og etter hvert skal dere få hele historien bak bildet ;))
onsdag 25. april 2012
Mitt livs bilde, del 1
Jeg fant meg et staffeli på loppemarket til 25 kr. Hurra! Det kan virke litt spontant av meg, men det er noe jeg har tenkt lenge på. Mer nøyaktig, siden jeg var i USA i januar. Der hadde jeg en utrolig reise meg Gud, og bestemte meg der og da for å male det da jeg kom hjem. Men hallo, MEG male?! Det har aldri vært min sterkeste side. Men nå har jeg, som sagt, kjøpt meg staffeli og alt annet jeg måtte trenge! Så nå er jeg i gang :D
Nå gleder jeg meg til fortsettelsen! (Og etter hvert skal dere få hele historien bak bildet ;))
Nå gleder jeg meg til fortsettelsen! (Og etter hvert skal dere få hele historien bak bildet ;))
onsdag 11. april 2012
Glede med gjenbruk!
Jeg fikk en utrolig bra strikkebok av pappa og Kikki til jul. Etter å ha prøvd meg på litt diverse "småtterier" fant jeg en interessant oppskrift. Lag puff av gamle sengtøy! Det fanget oppmerksomheten min kjapt.
Planen er at dette,
etter litt klipping, og deretter strikking,
skal bli til dette!
Er det ikke fantastisk? Ditt gamle sengetøy, og slitte puter (som brukes til fyll) kan bli til noe helt unikt. Jeg ser i hvert fall gleden i det. Og gleder meg til å finne den perfekte hybelen å sette den inn i når den tid kommer :D
"Små gleder gir livet det lille ekstra."
Planen er at dette,
 | |||
| Sengetøy kjøpt på bruktbutikken for 40 kr. |
etter litt klipping, og deretter strikking,
skal bli til dette!
 |
| Puff til Sonia Marie og meg sin hybel :D |
Er det ikke fantastisk? Ditt gamle sengetøy, og slitte puter (som brukes til fyll) kan bli til noe helt unikt. Jeg ser i hvert fall gleden i det. Og gleder meg til å finne den perfekte hybelen å sette den inn i når den tid kommer :D
"Små gleder gir livet det lille ekstra."
onsdag 7. mars 2012
søndag 22. januar 2012
Når millimeter skiller liv og død.
Jeg har komt hjem nå. Føler meg mørbanka, og har en vond nakke. Men takk Gud for at det ikke er værre! Det kunne gått så inderlig mye værre!
Jeg og Sonia Marie skulle kjøre ned til San Francisco, for å være der den siste dagen før jeg reiste hjem. Så langt kom vi ikke. Vi kom 1/3 på vei. Så sa det PANG!
Vi satt i mercedesen til Sonia Marie. Det regna masse ute. Vi hørte på musikk, prata, og nøyt livet. Så ser jeg at det kommer en sving, jeg ser også at Sonia Marie ikke svinger. Så går det opp for henne også. Hun svinger brått til høyre. Men den går alt for mye til høyre. Vi får vannplaning. Vi bare sklir ut av veibanen, og over på sida. Så hører jeg et pang, vi treffer er metallgjerde og vinduene på venstresida knuser. Så hører jeg et større pang, kjenner trøkket fra sida i nakken. Åpner øynene.
Jeg kommer aldri til å glemme det synet som møter meg. Det ligger glasskår og trefliser over alt. Bilen er helt deformert. Jeg og Sonia Marie ser på hverandre. Vi innser at dette skjedde virkelig! Så prøver jeg å tenke. Det første jeg må få greie på er om alt er bra med henne. At hun ikke er skadet. Det virker slik. Så må vi prøve å ringe 911. Vi vet ikke om noen stoppa, og vi ligger nedi grøfta, så vi syns ikke fra veien. Da kommer det en mann ned til oss og åpner døra mi. Spør om alt er ok med oss, det virker slik.
Han skriker plutselig: "It's leaking gas, get out of there." Jeg slutter plutelig å lete etter kameraet mitt som jeg ikke kan finne, og spretter ut av bilen. Så ser jeg fortvila på mens de prøver å få Sonia Marie ut av bilen. Da kommer tårene. Sjokket. En gammel dame lar meg gråte i armene hennes, mens noen andre børster glasskår fra genseren min. Så kommer en politikvinne og spør etter legitimasjon, mens andre politimenn prøver å få Sonia Marie ut av bilen.
Jeg får stabla meg inn i en politibil, og blir stilt en hel haug med spørsmål. Må stave navn, og skrive norsk adresse. Jeg må forklare hva som skjedde, samtidig som en brannmann kommer bort for å se om jeg er skada. Det eneste jeg tenker på er hvordan Sonia Marie har det. Jeg ser henne sitte i bilen foran meg, med masse politifolk og brannmenn rundt seg. De spør om jeg trenger ambulanse. De må vite om de trenger en eller to. Jeg har det fint, faktisk ikke noe særlig vondt noe sted. Det viktigste for meg er å få vite hvordan det går med Sonia Marie.
Ambulansen kommer og jeg får sitte på med dem. Men da går det plutselig opp for meg at passet mitt ligger i bagasjerommet i bilen! Jeg gir klar beskjed om det til politikvinnen, hun LOVER meg at hun skal få det ut og ta det med til sykehuset. Da vet jeg at jeg trygt kan gå inn i ambulansen med Sonia Marie. Jeg får i oppdrag å finne ut hvor de tar oss til og ringe Henriette (Vennine av Sonia Marie), slik at hun vet hvor hun skal.
Når vi kommer til sykehuset, må jeg sitte i venterommet inntil videre. jeg sitter der og bare stirrer ut i løse lufta. Finner ut at jeg har glasskår i øret, munnen, øyet, og inni bhen. For ikke å snakke og genseren. Politidama kommer med tinga, og gir beskjed om at jeg får komme inn til Sonia Marie nå. ENDELIG tenker jeg! Vi gir hverandre en forsiktig klem, for det viser seg at hun har veldig vondt i skuldera. Politidama kommer tilbake med jakkene og viser oss bilder av bilen. Da går det opp for meg, hvor utrolig heldige vi har vært! Vi har truffet et tre mellom panseret og førerdøra, og et annet tre i bagasjerommet. Takk Gud for at Sonia Marie ikke fikk et tre i døra si! Da hadde det gått mye værre. Vi innser at vi har virkelig hatt englevakt! Og det går opp for meg hvor skjørt livet er.
Folk kommer stadig vekk bort til meg og spør om jeg er sikker på at jeg ikke har vondt noen steder. Og sannheten var at det hadde jeg virkelig ikke. Litt hodepine etter hvert, men det må man vel regne med. Sonia Marie får etter hvert bekrefta et kragebeinsbrudd. Henriette og romvennina har komt seg til sykehuset. Og etter en stund kan vi dra tilbake til Redding.
Nå sitter jeg hjemme i Norge, og har fått det litt på avstand. Vi har vært skikkelig griseheldige på godt jærsk! Vi krasja i 120 km/t, og jeg kan bare vandre ut av bilen! At vi "bare" endte opp med et kragebeinsbrudd er et mirakel! Sanheten er at liv kunne gått tapt. Jeg er heldig som kan sitte hjemme i Norge og blogge om dette. Gud har en plan for meg, det er i hvert fall tydelig nå! Englevakt, skikkelig englevakt har vi hatt!
I ettertid har det vist seg at nakken min fikk en litt hardere støyt enn først antatt. Så i morgen blir det nok en time hos legen. Så får vi se hvordan det går. Men jeg er i hvert fall glad for at både jeg og Sonia Marie fortsatt er i live, og kan fortelle om det.
Jeg og Sonia Marie skulle kjøre ned til San Francisco, for å være der den siste dagen før jeg reiste hjem. Så langt kom vi ikke. Vi kom 1/3 på vei. Så sa det PANG!
Vi satt i mercedesen til Sonia Marie. Det regna masse ute. Vi hørte på musikk, prata, og nøyt livet. Så ser jeg at det kommer en sving, jeg ser også at Sonia Marie ikke svinger. Så går det opp for henne også. Hun svinger brått til høyre. Men den går alt for mye til høyre. Vi får vannplaning. Vi bare sklir ut av veibanen, og over på sida. Så hører jeg et pang, vi treffer er metallgjerde og vinduene på venstresida knuser. Så hører jeg et større pang, kjenner trøkket fra sida i nakken. Åpner øynene.
Jeg kommer aldri til å glemme det synet som møter meg. Det ligger glasskår og trefliser over alt. Bilen er helt deformert. Jeg og Sonia Marie ser på hverandre. Vi innser at dette skjedde virkelig! Så prøver jeg å tenke. Det første jeg må få greie på er om alt er bra med henne. At hun ikke er skadet. Det virker slik. Så må vi prøve å ringe 911. Vi vet ikke om noen stoppa, og vi ligger nedi grøfta, så vi syns ikke fra veien. Da kommer det en mann ned til oss og åpner døra mi. Spør om alt er ok med oss, det virker slik.
Han skriker plutselig: "It's leaking gas, get out of there." Jeg slutter plutelig å lete etter kameraet mitt som jeg ikke kan finne, og spretter ut av bilen. Så ser jeg fortvila på mens de prøver å få Sonia Marie ut av bilen. Da kommer tårene. Sjokket. En gammel dame lar meg gråte i armene hennes, mens noen andre børster glasskår fra genseren min. Så kommer en politikvinne og spør etter legitimasjon, mens andre politimenn prøver å få Sonia Marie ut av bilen.
Jeg får stabla meg inn i en politibil, og blir stilt en hel haug med spørsmål. Må stave navn, og skrive norsk adresse. Jeg må forklare hva som skjedde, samtidig som en brannmann kommer bort for å se om jeg er skada. Det eneste jeg tenker på er hvordan Sonia Marie har det. Jeg ser henne sitte i bilen foran meg, med masse politifolk og brannmenn rundt seg. De spør om jeg trenger ambulanse. De må vite om de trenger en eller to. Jeg har det fint, faktisk ikke noe særlig vondt noe sted. Det viktigste for meg er å få vite hvordan det går med Sonia Marie.
Ambulansen kommer og jeg får sitte på med dem. Men da går det plutselig opp for meg at passet mitt ligger i bagasjerommet i bilen! Jeg gir klar beskjed om det til politikvinnen, hun LOVER meg at hun skal få det ut og ta det med til sykehuset. Da vet jeg at jeg trygt kan gå inn i ambulansen med Sonia Marie. Jeg får i oppdrag å finne ut hvor de tar oss til og ringe Henriette (Vennine av Sonia Marie), slik at hun vet hvor hun skal.
Når vi kommer til sykehuset, må jeg sitte i venterommet inntil videre. jeg sitter der og bare stirrer ut i løse lufta. Finner ut at jeg har glasskår i øret, munnen, øyet, og inni bhen. For ikke å snakke og genseren. Politidama kommer med tinga, og gir beskjed om at jeg får komme inn til Sonia Marie nå. ENDELIG tenker jeg! Vi gir hverandre en forsiktig klem, for det viser seg at hun har veldig vondt i skuldera. Politidama kommer tilbake med jakkene og viser oss bilder av bilen. Da går det opp for meg, hvor utrolig heldige vi har vært! Vi har truffet et tre mellom panseret og førerdøra, og et annet tre i bagasjerommet. Takk Gud for at Sonia Marie ikke fikk et tre i døra si! Da hadde det gått mye værre. Vi innser at vi har virkelig hatt englevakt! Og det går opp for meg hvor skjørt livet er.
Folk kommer stadig vekk bort til meg og spør om jeg er sikker på at jeg ikke har vondt noen steder. Og sannheten var at det hadde jeg virkelig ikke. Litt hodepine etter hvert, men det må man vel regne med. Sonia Marie får etter hvert bekrefta et kragebeinsbrudd. Henriette og romvennina har komt seg til sykehuset. Og etter en stund kan vi dra tilbake til Redding.
Nå sitter jeg hjemme i Norge, og har fått det litt på avstand. Vi har vært skikkelig griseheldige på godt jærsk! Vi krasja i 120 km/t, og jeg kan bare vandre ut av bilen! At vi "bare" endte opp med et kragebeinsbrudd er et mirakel! Sanheten er at liv kunne gått tapt. Jeg er heldig som kan sitte hjemme i Norge og blogge om dette. Gud har en plan for meg, det er i hvert fall tydelig nå! Englevakt, skikkelig englevakt har vi hatt!
I ettertid har det vist seg at nakken min fikk en litt hardere støyt enn først antatt. Så i morgen blir det nok en time hos legen. Så får vi se hvordan det går. Men jeg er i hvert fall glad for at både jeg og Sonia Marie fortsatt er i live, og kan fortelle om det.
lørdag 14. januar 2012
American adventures!
Nok en gang er jeg så heldig å få oppleve USA, og det er digg! :D Digger å være tilbake, selv om det er på andre siden... Men men, da fikk jeg oppleve vestkysten også. Man kommer ikke unna at dette har vært en crazy tur!
Vi landa seint torsdagskveld, brukte hele natta på å kjøre ned til LA. Kom til LA 07.00 neste morgen, sjekka inn på hotellet, og brukte hele dagen i Universals studios CA. Hvis du da tenker 9 timer tidsforskjell i tillegg, skjønner du at vi var rimlig trøtte fredagskvelden. Vi sov 13 timer den natta, og det trengte vi xD. En ny dag i Universals ventet på oss, men vi tok oss også tid til å dra inn på Hollywood walk of fame. AWESOME!!! Og en tur innom Madame Tussauds, der vi tok masse morsomme bilder. Så kjørte vi like gjerne hele natta tilbake til Redding (ca. 9 timers kjøretur). Kom til Redding 5 om natta, og var ganske ødelagte dagen etterpå xD.
Nå nyter jeg "late" dager i Redding California sammen med Sonia Marie. Det var jo det som var grunnen til at jeg reiste i førsteplassen. Det blir fort litt usunn mat her borte, men wasa knekkebrød har aldri smakt bedre :D Skolen tar litt tid å venne seg til, men er helt amazing. Det er lenge siden jeg har møtt Gud på samme måte som nå, og DET har jeg virkelig lengtet etter! Det skal jeg ta med meg tilbake til norge. Så nå skal jeg nyte siste uken her, iført t-skjorte og 20 gradet SOL B-) Slenger med noen blinkskudd fra oppholdet så langt!
 |
| Soloppgang i LA |
 |
| Wisteria Lane |
 |
| Krustyland! |
 |
| <3 |
 |
| Sitt ikke i rulletrappene! |
 |
| Hollywood! |
 |
| Tydligvis lett å distrahere Tiger Woods xD |
 |
| Go`gjengen! |
Abonner på:
Innlegg (Atom)